Dette er en fortelling Andrea skrev i 2015, men som aldri ble publisert i denne formen. Vi tenkte den passet fint her.
Basert på tusen sanne historier. Særlig min. – PA
Det var en gang en gutt. En som gutter flest.
Hodet hans var fullt av undring,
og beina fulle av fart.
Han dro pĂĄ oppdagelsesreiser nĂĄr andre sov.
Han kunne kjenne det boble i magen,
som om noe danset inni han.
Han likte ĂĄ lage ting og fant glede i ĂĄ vise dem fram.
Han undret seg over stjernehimmelen og drømte om framtiden.
Han spilte i band,
og likte å lære nye ting.
En dag, uten at gutten var forberedt pĂĄ det, forandret alt seg.
Allerede dagen etter kjente han noe vokse der det gjorde vondt.
Et tristhetsfrø hadde slått rot.
Den triste greinen var festet der gleden pleide å være.
Jo lenger greinene vokste, jo større avstand følte han til andre.
Kom noen for nær, lugget det i magen.
Han ble redd han ville stikke noen.
Han prøvde både det ene og det andre,
men uansett hva han gjorde, ville ikke kvistene løsne.
De så tvert i mot ut til å vokse i takt med guttens ønske om å være fri.
Stjernehimmelen fascinerte han ikke lenger og drømmen om framtiden ble erstattet av uro og tunge tanker.
Hvem kan leve med en som har triste kvister pĂĄ magen?
Ville han klare å ha noen nær?
***
En dag han var ute og gikk, møtte han ei jente som var kommet på dypt vann, og som strevde med å holde hodet over vannet.
Uten ĂĄ tenke kastet han seg pĂĄ kne og lot henne dra seg i land med greiene.
Hun falt pladask for han, og sĂĄ ikke ut til ĂĄ ofre de triste kvistene en tanke.
Han trivdes i blikket hennes.
Han pustet dypt og la en arm rundt henne.
Det varte ikke lenge før kvistene stakk dem begge, og gjorde det vondt å være nær.
Selv om begge ønsket det mer enn alt.
Hvorfor holder han meg pĂĄ avstand?
Han ble nødt til å forklare.
Han fortalte alt.
Hun forsto en del.
De bestemte seg for ĂĄ bli.
Selv om det stakk av og til.
***
Det har hendt, en gang eller to,
at en kvist har løsnet og falt i bakken.
Helt av seg selv.
***
