Jeg får fortsatt tårer i øynene av å se Steve Jobs presentere iPhone for første gang. – A wide screen iPod, a revolutionary mobile phone and a breakthrough internet communication device. Et vakkert stykke tech-historie fra 2007. Siden har jeg hatt iPhone selv.
Med et lite avbrekk. Jula 2018 trengte mobilen nytt batteri, og jeg benyttet anledningen til å ta noen dager skjermfri. Det ble mine mest harmoniske dager på mange år. Hvorfor i huleste? Jeg har aldri vært manisk med sosiale medier, og jeg hadde ikke engang Snap og Instagram installert. Men fraværet av indre stress var påtagelig.
Jeg har lenge hatt en mistanke om at mye av stresset i livet kommer fra mobil og laptop. Det har sikkert en million andre snakket om også. Men hvorfor blir jeg stresset dersom det jeg bruker mobilen til er fornuftige ting? En moderat dose nyheter, podkaster, noen meldinger, et par kjappe scroll på Facebook og diverse googling – det var det.
Etter endel eksperimenter i etterkant, har jeg svaret: Det er ett fett hva jeg bruker telefon og laptop til. Stresset kommer uansett. Om jeg leser Wikipedia eller en fagartikkel eller sjekker et kult groove er rivende likegyldig for hjernen min. Zip, zap, zup, sĂĄ har junkien fĂĄtt sin daglig injeksjon, og avhengigheten holdes ved like.
Mobilen har nemlig innført mulighetenes tyranni. Jeg kan når som helst øse av verdens samlede kunnskap. Jeg kan se interessante klipp eller få meg en latter. Jeg kan lære meg å pusse opp eller å bli en bedre ektemann. Fem sekunder unna. Alltid og overalt. Det skjønner hjernen.
Det eksperimentet vi lever ut i vår generasjon er noe for historiebøkene. Vi har – uavbrutt – verdens mest interessante ting foran oss. Man må være en skikkelig hardkokt hippie for å avstå fra digitalkjøret.
Jeg elsker tech. Jeg elsker internett. Og det er problemet: De digitale mulighetene er så enorme at kroppen ikke orker å være imponert lenger, sliten av digitalt stress.
