Jeg har funnet ut at livskvaliteten øker om jeg beveger meg litt saktere. Jeg kan gå litt saktere fra kjøkkenet til stua. Skrive litt saktere på tastaturet. Ta litt lengre tenkepauser.
Det høres kjedelig ut. Det er ikke egentlig så sykt spennende heller. Grunnen til at det fungerer (for meg) er selvfølgelig at jeg haster mer enn nødvendig. Hastverk er følelsesmessig lastverk. Litt stress er kanskje produktivt for noen minutter, men det er ikke noen god livsfilosofi. Om jeg kan velge mellom fritt fall og kite velger jeg det siste.
Når jeg skrur ned tempoet, får jeg med meg mer på veien. Det er noe tilfredstillende med å gi seg tid til å reagere på omgivelsene – i mitt tempo. Jasså, lille plante, du trenger vann? Det skal vi nok fikse.
Etter noen dager med 5% lavere tempo kan jeg slå fast med 95% sikkerhet: Livet føles bedre når jeg lever litt saktere.
