Jeg får fortsatt tårer i øynene av å se Steve Jobs presentere iPhone for første gang. – A wide screen iPod, a revolutionary mobile phone and a breakthrough internet communication device. Et vakkert stykke tech-historie fra 2007. Siden har jeg hatt iPhone selv.
Med et lite avbrekk. Jula 2018 trengte mobilen nytt batteri, og jeg benyttet anledningen til å ta noen dager skjermfri. Det ble mine mest harmoniske dager på mange år. Hvorfor i huleste? Jeg har aldri vært manisk med sosiale medier, og jeg hadde ikke engang Snap og Instagram installert. Men fraværet av indre stress var påtagelig.
Jeg har lenge hatt en mistanke om at mye av stresset i livet kommer fra mobil og laptop. Det har sikkert en million andre snakket om også. Men hvorfor blir jeg stresset dersom det jeg bruker mobilen til er fornuftige ting? En moderat dose nyheter, podkaster, noen meldinger, et par kjappe scroll på Facebook og diverse googling – det var det.
Etter endel eksperimenter i etterkant, har jeg svaret: Det er ett fett hva jeg bruker telefon og laptop til. Stresset kommer uansett. Om jeg leser Wikipedia eller en fagartikkel eller sjekker et kult groove er rivende likegyldig for hjernen min. Zip, zap, zup, så har junkien fått sin daglig injeksjon, og avhengigheten holdes ved like.
Mobilen har nemlig innført mulighetenes tyranni. Jeg kan når som helst øse av verdens samlede kunnskap. Jeg kan se interessante klipp eller få meg en latter. Jeg kan lære meg å pusse opp eller å bli en bedre ektemann. Fem sekunder unna. Alltid og overalt. Det skjønner hjernen.
Det eksperimentet vi lever ut i vår generasjon er noe for historiebøkene. Vi har – uavbrutt – verdens mest interessante ting foran oss. Man må være en skikkelig hardkokt hippie for å avstå fra digitalkjøret.
Jeg elsker tech. Jeg elsker internett. Og det er problemet: De digitale mulighetene er så enorme at kroppen ikke orker å være imponert lenger, sliten av digitalt stress.
Mange sliter med mer enn overfladisk tristhet. Selv samtaleterapien fører ikke frem. Kanskje har du vært på randen av å gi opp? Dette er en bloggpost til deg . (Men først: Hør på fastlegen din. Så kan du lese videre).
Uansett hvor langt nede du er, og hvor lenge du har slitt, finnes det håp. Én av veiene tilbake, er behandling med ketamin.
Ketaminbehandling mot depresjon startet på 90-tallet, og i Norge først for et par år siden. Det er per i dag kun to-tre behandlingssteder i landet. Forskningen er en del av en bølge innen psykiatrien som forsøker å behandle årsak mer enn å glatte over symptomer. Som en lege sa: Først må du slukke brannen. Så kan du finne ut hvorfor det brant.
Slik foregår en behandling med ketamin
Jeg har selv mottatt behandling med ketamin på Axonklinikken (takk, Lowan!). Rett nok ikke for angst eller depresjon. Ketamin kan nemlig også brukes mot kroniske smertelidelser. Men jeg også fått lov til å være flue på veggen når andre har fått behandling – da for depresjon.
Formen på behandlingen kan nok variere. Her beskriver jeg opplevelsen fra mitt perspektiv.
1. Konsultasjon med lege på Skype
Man trenger ingen henvisning for å motta behandling. Det holder å kontakte en klinikk, og da havner du trolig i Oslo – her finnes det i alle fall én til. Den første konsultasjonen kan også gjøres på videochat (kjekt for oss utenfor ring 3!). Dette er en separat legekonsultasjon som gjøres f.eks. en uke før første behandling.
I konsultasjonstimen går dere gjennom personalia og en mengde helsespørsmål leger er interesserte i. Dere snakker selvsagt også om hva som plager deg, og hva du håper å se av forandring. Videre får du en innføring i behandlingsmetoden.
2. Samtale før behandlingen
Jeg skildrer i førsteperson:
Etter å ha tatt toget til Oslo, ruslet jeg opp mot slottet. Noen minutters gange senere, kom jeg til et eldre næringsbygg i ærverdige Bygdøy Allé. Opp noen trapper ble jeg møtt av legen, og guidet inn i et romslig legekontor. Det er imidlertid ikke så mye legeutstyr der, men derimot mye litteratur, noen diplomer og en stor lenestol.
Første del av behandlingsøkten får pasienten en mer visuell innføring i hvordan ketamin virker på hjernen: områder som snakker mer sammen, sunne forgreininger og om hvordan vårt til tider plagsomme default mode network i hjernen roer seg.
Etter en halvtimes prat, er det tid for å sette seg i lenestolen. Jeg veier meg først på en vekt, for medisineringen skal foregå intravenøst. Det betyr: Nåler inn i kroppen! Noe jeg forøvrig ikke er noen fan av.
3. Ketaminbehandling
Når man setter seg i stolen, har man fått spurt om alt man lurer på, og vet hvordan det hele skal forløpe:
Først får man et stikk i armen, og får tildelt en sovemaske
Man får hodetelefoner med behagelig musikk på ørene
Etter noen minutter, begynner tilføringen av ketamin
Medisineringen foregår i ca 40 minutter
Deretter våkner man gradvis
Debrief og samtale
Sånn forløper en behandling rent kronologisk. Opplevelsen lar seg ikke fange like lett i ord – men jeg prøver.
Når jeg ligger i stolen, er jeg litt stresset. Sprøyter er det verste jeg vet! Jeg får et glass vann og et lett teppe over meg, og det hjelper. Med masken på er det helt mørkt, og det er ganske behagelig å høre på ambient flytemusikk der jeg ligger.
Det er vanskelig å si nøyaktig når jeg merker at noe er annerledes. Det oppleves litt som om musikken og tankene mine smelter sammen i noe som flyter sakte av gårde. Det er ikke helt ulikt følelsen av å sovne inn i en drøm. Det oppleves ikke som å være helt avslått, men jeg er veldig usikker på om jeg faktisk kunne beveget meg om jeg prøvde. Siden jeg har en kanyle i armen, tenker jeg det er greit å la være.
Etter en stund føler jeg mindre av kroppen, og jeg er definitivt ikke klar i toppen. Det føles litt som om hjernen får seg en yogatime: sinnet strekkes liksom sakte utover. Jeg ser noen vage bilder av storslåtte landskap. Det er litt sci-fiaktig, men aldri skummelt. Jeg er på en merkelig måte klar over at jeg får behandling, og at det er helt ok at tid og rom ikke fungerer som det gjør til vanlig.
Etterhvert kommer jeg gradvis tilbake til rommet jeg er i. Jeg hører legen som skriver litt og noen papirer som flytter på seg. Jeg skjønner at tilførselen av ketamin har stoppet. Kroppen er slapp, og jeg er litt svimmel. Heldigvis er det tid til å ligge litt før jeg må ta av masken.
Mens jeg enennåda sitter i stolen, snakker vi litt om hvordan jeg opplevde behandlingen. Det første som slår meg, er at jeg er veldig glad for at det er en flink og erfaren lege som sitter foran meg. Jeg føler jeg har vært borte i flere dager, og jeg føler meg ganske liten og sårbar.
Når jeg ikke lenger ser dobbelt – og begynner føler meg som et menneske igjen – reiser jeg meg og slapper av litt på venterommet. For en reise.
Proffutstyr: Check.
Effektene
Selve opplevelsen er interessant, men det ser ikke ut til at man trenger å ha en spesiell opplevelse for at behandlingen skal ha effekt. Det jeg har sett hos andre, er at man senere samme dag rett og slett føler seg friskere i hodet. Gladere, tryggere og mer fornøyd.
Det utrolige, er at sånn virker stoffet på nesten alle som sliter med depresjon. Ca 70% opplever (med grunnlag i den begrensede forskningen som finnes) at de får det mye bedre allerede etter én behandling. Det later til at jo mer man er syltet ned i angst, depresjon og selvmordstanker, jo bedre fungerer behandlingen.
Dersom første behandling er vellykket, anbefales det å fylle på med flere behandlinger i påfølgende uker. Men: ingen piller, ingen merkelige bivirkninger.
De casene jeg kjenner til har brukt store ord for å beskrive forskjellen før og etter første behandling: Det var som å skru på lyset i hjernen! Er det sånn andre mennesker har det?
En mye brukt analogi, er at ketamin gir hjernen en etterlengtet reset. Eller mer poetisk: Når man er kjørt fast i dype skispor som leder feil vei, gir behandlingen et snøfall som åpner opp for nye løyper i terrenget.
Er det farlig?
Ingen legemidler er 100% uten bivirkninger og risiko, men ketamin regnes som svært trygt og velprøvd i behandlingsøyemed. Doseringen ved behandling mot depresjon er omtrent 1/8 av mengden man gir til nyfødte på intensiven.
Det som er farlig, er å ikke fortelle andre at det finnes nye og lovende behandlingstilbud. For de casene jeg kjenner personlig har ketaminbehandling fungert helt latterlig godt.
Behandling med ketamin kan redde liv, og snu årevis med elendighet til en lysere tilværelse. Samtaleterapi fungerer for mange – men dessverre ikke for alle. Derfor er det viktig å si: det finnes fortsatt håp.
Allerede dagen etter kjente han noe vokse der det gjorde vondt.
